Referat fra Telneset (Squirmy Wormies krever nytt offer)

11 menn og 2 svensker dro seg selv ut av IKEA-sofaen, og satte kursen mot tjukkeste Østerdalen og Telstad gård en regntung og truende uke i september.

Formann Jakobsen hadde gjort en nitidig innsats for å finte Marius Holst og et par andre karakterer ut av racet om ledige plasser idet naturen er i ferd med på ta på sin aller mest imponerende drakt. Selv om det på Erik Torps plakat sto svart på hvitt at turen ble arrangert fra 30. august til 3. september, kunne man – mellom linjene – lese at elveslaget selvsagt skulle foregå mellom 6.-10. september.

Jeg kan se for meg det Newman-aktige gliset til Torp idet han klekker ut finta han slynget ut over Invicta-gjengen, kun for å havne i rævsaksa selv og ende opp som byssegutt på Stena Saga på vei mot Hirtshals den aktuelle helga.

Etter å ha gjort unna Invicta-debuten på feil side grensa i fjor vår, kunne jeg overraskende nok selv klargjøre for tur en drøy uke før Sykkel-VM i Bergen. Sykdom hjemme truet med å frihetsberøve meg avreisen, men munnet kun ut i en forsinket avreise for Kent-Åke “Kosekudden” Ripskog og meg.

 Referat fortsetter under bildegalleriet…

Seks grå timer senere rullet vi inn på tunet på Telneset gård, der formann Jakobsen, Fjærmygg-Runar, elementer fra Flyfishaholics, Eigil Jensen og en lettere forvirret herr Tolpinrud allerede hadde meldt sin ankomst.

 Det ble meldt om lovende, om enn noe spredte fangster. Og målet var selvsagt å sette en real standard før rutinerte rever á la Thoralf Torstensen og Frank Pedersen fant veien til Hedmarks indrefilet.

 Her får jo jeg litt problemer med å oppsummere alle andres opplevelser og fangster. Dette på grunn av medfødt kikkertsyn, selektiv hukommelse og stort inntak av alkohol på kveldstid. For egen del beit jeg meg fast i buksebeinet til Fjærmygg-Runar og klamret meg fast hele dagen.

 Den korthårede kjempen fra Konnerud kan ved første øyekast minne om lederen av lokallaget til Vigrid i Hokksund, men heldigvis viste han seg å være en godhjertet og from fyr med forkjærlighet for det tørre element. Ettersom min Telneset-geo ikke er helt på topp, må jeg tillate meg å navngi første post som “svingen”. Hit dro vi fordi en gjeng nederlandske kommandosoldater hadde gjort hevd på det vakevillige partiet på nedsiden av “brua”.

 Vel ute i vannet tok det ikke lang tid før Fjærmygg-Runar landet første fisk. Fluevalg trenger jeg ikke engang å nevne. Selv ble jeg mest overraska over hvor jævla vanskelig det var å se fluene. Ruglete vann og flatt lys gjorde at jeg følte det som jeg oppga all form for kontroll idet tørrflua mi ble slynget ut i elva.

 Fjærmygg-Runar var heller ikke helt fornøyd, og vi endte opp med å kjøre 200 meter lengre opp i høgget og tok beina fatt for å finne en bedre spot for tørt. Ved et nes hadde en surikat-familie slått seg ned i vinden. Det var Formann Jacobsen og Flyfishaholics som bød hverandre en runde te og kvikklunsj mellom slagene.

 Aholikerne ble opplært i Squirmy Wormies. Det skulle selvsagt ikke Fjærmygg-Runar ha noe av, men vi vandret for høflighets skyld videre i samlet tropp, før Kaptein Konnerud skar ut til venstre og kommanderte meg ut mot en god, “tørr plass” på et av de bredere partiene av elva. Surikatene tok oppstilling ved motsatt bredd og dro opp nymfefisket harr på samlebånd.

 For min del gjentok problemet seg. Tross relativt ung Invicta-alder på 38 år, var det klink umulig å se fluene.

 Tredje location for dagen ble nedenfor brua, der de nederlandske soldatene hadde tatt oppstilling. De rikket seg ikke én millimeter, og da klokka nærmet seg 17, bestemte vi oss for å bite i det sure eplet og vandre videre oppover. Elva hadde vært svært innbydende med masse vaking. Jeg fikk ingen fisk, men ble opplært i korrekt mending og fikk etter hvert grei kontroll over kastene. At fisken ikke tok, gjorde egentlig ikke så mye. Det var deilig å være på fisketur, og dag 1 ble arkivert under “hyggelig friluftslivopplevelse” mer enn “fantastisk fiskelykke”. Fjærmygg-Runar landet dog i underkant av 10 fisk, men jeg valgte å trekke meg rolig tilbake og heller avvente Formann Jakobsens finnbiff.

Fjærmygg-Runar skulte stygt mot meg allerede ved frokostbordet. Han, formannen, undertegnede – ja, nær sagt alle, skjønte hva som kom. Vladi vorms, rosa-bingo, squirmy wormies.

Jeg sa noe motvillig ja til å bli med på tsjekkisk kortline-nymfing. Mest motvillig fordi jeg enda ikke har fått helt grepet på fluekasting og tørrflue-jakt, og hadde i utgangspunktet tenkt at tre dager ved Telneset skulle gå med til det. Jeg insisterte på at vi skulle kjøre to biler. Da hadde jeg i hvert fall en vei ut, dersom dette ikke viste seg å være noe særlig.

Én time senere:

 – Nå har jeg faen meg fisk, Kristoffer. Det er helt sykt!!!!!

 To kast tok det altså før det jeg vil beskrive som en meget pen fisk (jeg har jo knapt sett harr før) åpenbarte seg i vannfilmen. Jeg skal innrømme at landingsfasen på 2-3 minutter ikke var mye å skryte av, men fisken var sterk som faen, og jeg gjorde det ikke enklere ved å la den sette opp seilet sitt mitt i hovedstrømmen. Til slutt klarte jeg uansett å lande den. Den måtte vi selvsagt ta bilde av, og en av mine bedre catch & release ble satt ut i livet.

 Det eneste skåret i gleden var en fransk bataljon som tok oppstiling på motsatt bredd. Slik nederlenderne ga faen i bevegelig fiske, lot ikke disse franskmennene seg affisere videre av at vi beviselig ankom elvebredden først den dagen.

 Jakobsen og undertegnede bød uansett opp til fiskefest den første timen. Jeg vet ikke hvor mange fisk som ble landet, men vil tippe at vi tok rundt 20 fisk i et jafs.

 Siden begynte også andre nymfere å åpenbare seg: Jørn og Kris Endre, Bent Rygh, Frank P og Thoralf the Grayling. Erfaring var til å ta og føle på. Invicta’ene tømte elva den dagen, og franskmennene valgte til slutt å rømme bredden i full offentlig forlegenhet.

 Formannen var dog sulten på mer, så vi trasket videre oppover mot “det hvite huset”, og passerte en bever-bolig på veien (nei, ikke en slik du tenker på, Frank!).

 Vi hoppa ut i et røffere strømparti, og B-O-O-M, selvsagt satt en deilig harr på rundt 35 centimeter på kroken på første kast. For en vanvittig nydelig verden nyfmeverdenen egentlig er! Nei, det er ikke kaste-poesi som en perfekt presentert aurivilli-klekker, kan være. Men så inni helvete effektivt! Vi danset videre nedover elva, og ga oss ikke før totalen min passerte 20 fisk, og formannen trolig hadde tatt nærmere 50.

 Stolt som ei hane gjorde jeg retur til Campen. – Aha, så her ankommer ekspertisen, lød det kaldt fra Kent-Åke-kudden fra den andre siden av rommet. Her var det viktig å være jordnær Medel-Svensson. Man skal ikke komme her og komme her, spesielt ikke i Fluegruppa Invicta.

 – Nei, det var vel så där. Det blir å fiske tørt i morra, påpekte jeg (ljugekors …).

Tørt? Nja, jeg insisterte på at jeg skulle ha med to stenger: Både tørt og nymfe.

 Men selvsagt var jeg solgt allerede. Stå som Rolv Wesenlund (fred være med deg) og myse ut i høstlufta med lesebrillende hengende ned mot pikken, eller ta sats med den tjekkiske fektekorden? Valget var enkelt.

 Jakobsen var ikke vond å be, selv om blikkene fra Kent-Åke og Fjærmygg-Runar brant i nakken. En ild var vekket i meg: I formannens Transit (ja, for nå kjørte vi ikke lengre to biler) var det tilløp til Brokeback Mountain i det glødende høst-lyngen. Kristoffer og meg med to stive nymfestenger i helspenn.

 Det er skrevet erotiske noveller med langt mindre sofistikert plot enn som så, folkens!

 Vel, for å holde oss til det fiskefaglige: It was a game of two halves, som det heter på fotballspråket. Jakobsen startet som en virvelvind, før jeg fant en godkulp som ga meg flere smellfeite kubber.

En halvtime senere ble jeg fullstendig utfisket av Jacobsen, da ankeret mitt ikke var på samme banehalvdel som fiskene.

Mot slutten av dagen fikk jeg så min grusomme hevn, da vi sjekket ut “tidligere ufisket terreng” og jeg dro opp den ene fisken mer sprelsk enn den andre, mens den hadde munnviken full av squirmy’e saker. Noe tidligere på dagen hadde mitt kjære Liverpool fått grisebank av Manchester City, men det hadde liksom ikke så mye å si.

Da solskinnet først skar seg ut av lavtrykket over Tolga, vinden løyet og krok 20 baetis sprutklekket utover elva, ja, da var også Jakobsens og undertegnedes parringslek ute på vannet, visket ut savnet etter både Premier League-fotball, dry shake og #5-stang.

Det hadde rett og slett vært tre fantastiske dag, rundt regnet 50 harr og en økning av sesongfangsten på rundt regnet 5000 prosent.

Epilog:

 – Jeg skal lære meg å fiske først, og så skal jeg melde meg ut av Invicta, sa jeg til Thoralf over en pizza på “Stasjonen”, lørdag kveld.

 – Ja, det vil ikke være første gangen det skjer, kommenterte han tørt.

 Dette reisebrevet favnet kanskje ikke bredt nok, eller oppsummerte turen for alle de involverte. Det må et nymfete tunnelsyn ta skylda for. Men jeg tror ikke hverken stemningen, diskusjonene, konfliktene, snorkelydene eller latterbrølene skilte seg vesentlig fra det dere har opplevd under tidligere eskursjoner.

 Som rookie må jeg bare få takke dere alle. Det er rare, sære, søte, flinke, tålmodige, utålmodige – men mest av alt: Imøtekommende og villige når man som ny forsøker å lirke hver eneste teknikk og hver eneste lille, fillete detalj ut av dere for endelig å lære seg denne kunsten.

 At min kjære kone fant ut at hun skulle melde meg på fluefiskekurs da vi flyttet til Drammen for tre år siden, er sannsynligvis både det lureste og det dummeste hun noen gang har gjort.

 At jeg tre år senere skulle ha mulighet til å dra rundt på turer med en halvgal liten forsamling likesinnende til herlige steder som Hökensås, Galten (to be continued) og Telneset, vel – det hadde jeg aldri drømt om.

 Så inderlig frustrerende fluefiske kan være, så er det også sinnssykt tilfredsstillende når ting klaffer. Jada, jeg veit at en blind oter fra Grønland kunne dratt minst like mye fisk med (eller uten) nymfestang under de rådende forhold, og at jeg fortsatt kaster flua som Per Sundnes, men dette er likevel bare starten på eventyret.

 Mitt liv som Squirmy Wormy har nettopp startet, men jeg skal love dere at jeg ikke har gjort mitt siste i favorittdisiplinen til Kent-Åke og Fjærmygg-Runar.

 Telneset, tusen takk for meg. Samtlige Invicta-kamerater: Tusen takk for en flott tur.

 Fjærmygg-Runar og Formann Jakobsen: Tusen takk for at dere brukte av tiden deres for lære opp en rookie på tur.

 Jeg gleder meg til jeg blir (nesten) like flink som dere!

P:S: En fuktig lørdag kveld innrømmet også Formann Jakobsen hvordan han fanget sin første sjøørret. Det var da han som 18-åring glemte å lukke igjen sjåførdøra på Transit’en en forblåst dag på Svelvik-ferja. Resultatet ble søkkvåte leopardseter, som siden måtte trekkes om, to mindre ål og en sprelsk sjøørret. Siden har han aldri sett seg tilbake (eller lært å lukke igjen dører på bilen for den sakens skyld)