Referat fra Invictas tur til Kommersøya

– Ser jeg deg på Kobbers? spurte jeg Kent-Åke Ripskog og forkant.

Jeg er jo ikke drammenser, og hvorfor noen reiser til (og i verste fall bosetter seg i-ved-på Sandebukta) har for meg lenge vært et stort mysterium.

– Aah, du mener Kommers, skrev svensken tilbake.

Og ja: Det var jo det jeg mente!

Jeg stilte forventningsfullt opp etter å ha rotet med fram til Sandobrygga (til en annen gang hadde det kanskje vært lurere å skrive «der vi spiser lunsj hver skjærtorsdag», Kristoffer? Navigasjon via Gule Sider var heller ikke min sterke side. Google Maps til sammenlikning helt overlegent!)

Jeg hadde med meg følgende huskelapp:

Tidligere denne dagen hadde formann Kristoffer Jakobsen alt rukket å male huset, ta imot to kalver, lage jordskokkmos, hente tvillingene i barnehagen og levert bilen på service, så det var ikke annet enn imponerende da han og Lars Atle Dahl sto og finmanøvrerte båthengeren til Finn-Christian Ryggetangen på slaget 15:30 denne mildt sagt jævlige ettermiddagen i Sande.

Både Roy-Ingard og russen (mon tro om de likevel ikke nøt hverandres selskap) hadde lukta lunta og var fordufta som dugg for solen. Hvor sola var, skal ikke jeg spekulere i – men HER var den i hvert fall ikke.

Jeg holdt på å gå på en ny geo-smell da jeg fant ut at Kommersøya var den nærmeste øya vi sto å så på ut fra brygga, men jeg prøvde å holde den opplysningen for meg selv.

Jakobsen var blank i dådyrøynene sine og hvit i huden da han på sitt sørgmodige vis konkluderte med at båtfører Ryggetangen nok var den eneste i følget som fremdeles manglet. Thoralf Thorstensen (som hadde sin storhetstid da han ble kretsmester i Twist på 60-tallet) hadde plutselig kommet på at han hadde ‘poteter på kjelen hjemme’ og Marius Holst klippet seg så sent som i forrige uke, og hadde ikke tenkt å la overfart i båt og yrende regn ødelegge hans chunky tekstrurer og masse volum i bakhodet.

Jeg hadde mine bange anelser selv jeg, men så kom jeg jo på et ganske vesentlig poeng: At drar man frivillig ut på tur i Sandebukta en sådan mandag (at på til natt til selveste 1. mai), så har man jo ingen bedre unnskyldninger enn å dra ut dit for å fiske. Det er jo bare å kle seg godt, og det gjør vi jo alltid når vi står i vann mellom 3 til 10 grader opp til skrittet.

(Artikkelen fortsetter under galleriet)

Anført av campsjef Lars Atle Dahl gikk det som en lek å sette opp lavvuen. Hvorfor? Vel, fordi han gjorde mesteparten selv. Og som han sa om lavvuen:

«Denne lavvuen kjøpte jeg for 20 år sia’, og jeg har bodd samlet i den i ett helt år».

Da jeg kom hjem fra fisketuren kom jeg i skade for å informere svigerfar om at vi hadde bodd ute på Gåseræva, men det ble ikke godtatt sånn helt uten videre:

– Vi sier Gåserumpa i Drammen, lød fasit.

Lars Atle og meg tok en tur ut til neset på sydspissen (arrester meg om himmelretning er feil her), og tross blest og for så vidt lovende forhold, så klarte vi ikke å komme i kontakt med prikkefantene. Vi ble enige om å ta en øl i leiren i stedet, men på vei tilbake måtte vi de fiskekåte Knoll & Tott-gutta fra Sande, og de var enige om at nå var svaret «Extreme Fishing» ute ved Bjerkøyskjæra.

Vi lasta fiskeutstyret opp i båten og med fire menn i sin prime sto vi i fare for å ta inn en god del vann der vi styrte båten motvinds ut til skjæra. Det så ut som Kristoffer var med i en middels tysk shampo-reklame der han tok imot blesten med hakepartiet, men på tross av at et stykk landkrabbe fra jessheimtraktene var livredd, så ankret vi opp slik at vi kunne traske inn til de forblåste skjærene.

Et dødt andehode hilste oss velkommen og en sel fant det for godt å nyte spa-mulighetene der ute. Vi fiska og fiska – på et av stedene som må være blant de aller kuleste å fiske på i Sande-traktene, men igjen måtte vi innse at det hele forløp seg uten spenn i stangtuppen. I hvert fall spenn som ikke var resultat av nærkontakt med tangklaser og andre fremmedelementer.

Idet jeg satt og filosoferte om at Kristoffer og Finn Christian kunne tatt 10 000 kroner turen for en guidet opplevelse i skjærgården rundt Sande og Holmestrand, så begynte faen meg selen å følge etter båten vår på vei hjemover og jeg dro på ytterligere 5 000 i prisforlangende. Hvem som ville finne på å betale 15 000 kroner for å subbe rundt her i regnvær er en helt annen sak, men opplevelsen var såpass kul at det ga ytterligere motivasjon for å gnu på videre når morgendagen skulle komme.

(Referatet fortsetter under bildet)

Kvelden tok oss, og regnværet inntok i styrke. Det var en våt, forblåst og likevel munter forsamling som dro fram grillpanna og potetgullposen inne i lavvuen etter hjemkomst. Fincken kostet på seg nok et raid over neset helt ytterst på Gåserumpa. Unge Fredagsvik ble også med, men etter mye surring med kast i motvind og stadig mindre energi, begynte han å drømme om pølser og satte kursen hjemover i stedet.

I campen hadde Kristoffer slått seg stort opp på grillpølser og pølsebrød fra selveste Bakermester Klausen i Krokstadelva.

Her ventet lange anekdoter om hans far Morten; en skikkelig trivelig fyr og en livsnyter. Kristoffer tegnet bildet av en glad, men sta tidligere speider som likte å hogge ved, spise gummismokker og fiske ål med mårhale-lura godt tredd nedover ørene.

Vi forsøkte ydmykt å påpeke at unge Jakobsen nok delte noen av de egenskapene selv, men den påstanden ble bryskt avfeid mens han tok en solid støyt av den medbrakte vodkaflaska.

På vei ut til Gåserumpa ringte sågar selveste Morten Jakobsen, men da fikk han formaning om at han ville bli oppringt igjen om 10 minutter, etter følgende meningsutveksling.

Morten Jakobsen: – Hei, hvor er du?

Kristoffer Jakobsen – Jeg er i båten, på vei til Kommers.

Morten Jakobsen: – Hvorfor det?

Kristoffer Jakobsen: – JEG RINGER DEG OPP OM TI MINUTTER JEG!!!!

Nå skal det jo sies at Morten Jakobsen hadde et meget godt spørsmål her, men blod er som kjent tjukkere enn vann. Og når man i tillegg er like som to dråper vann, så kan det jo bli litt mye av det gode …

Netter er som netter pleier å være der menn samles. Det snorkes! Derfor tok det litt tid før jeg sovnet. Mye regn, mye røyk, lite oksygen og mye fukt må også ta litt av skylda for at seansen ble som den ble.

07:15 hadde jeg pissa, og når jeg først var utenfor hula – kunne jeg like gjerne trekke på med vaderne og ta en tur ut til det samme neset igjen. Jeg starta der jeg trodde Fincken gikk ut dagen i forkant, og skulle meg fiske utover mot neset langs den giftige strømkanten ekspertisen mente sultne fiskemunner ville være i nærheten av.

B-O-O-M!

På det trejde kastet, og faktisk litt innover mot en stille del av bukta, smalt det på en liten sjøørret. Taket var bra, og den var en usedvanlig liten og pen fisk. Og så jævlig kjærkommen!

Det ble med den ene, men nå kunne Invicta Flyfishing AS reise hjem med hevet hode. For ikke å snakke om motivasjonen det ville gi de andre fiskerne.

Dagen ble brukt til forskjellige stunts ut til begge sider av Kommerøya og en aldri så liten utflukt til Killingholmen. Ved Kommers klarte undertegnede å få på nok en fisk, som i tillegg var større enn den første. Denne gangen tok den på en oransje rekeimitasjon i relativt farget og grumsete vann.

Etter litt problemer med å få ut flua, ble tanken om å ta bildet av denne kjapt forkastet – og i stedet ble kjappeste vei tilbake til friheten prioritert.

På andre siden av Kommers fikk så Finn Christian på det JEG vil beskrive som en pen fisk. Den var på rundt 5-600 gram, men hovedpersonen virket ikke selv veldig imponert. Ute ved Killingholmen dro samme mann turens siste og fjerde fisk.

Kort oppsummert kan vi si at vi hadde en sosialt vellykket tur, med svært spennende fiskeforhold underveis. I sum – og medregnet innsatsen og gutsen vi la ned – hadde vi fortjent mer enn fire fisker dette døgnet, men slik er det med moder natur: Hun både straffer og belønner alt etter hvor meget karma man har samlet opp på kontoen fra inneværende og tidligere sesonger. Vi plukket med oss litt søppel fra fjære hjem, så heldigvis har vi en bedre karma- og klimasøknad til neste tur.

Utflukten til Kommers bør i hvert fall ikke bli den siste av sitt slag i Invicta-historien, men neste gang får vi forhåpentligvis både Roy-Ingard, Russen og spreke sjøørreter på kroken!

Vi avslutter med video-show fra utfarten og Finn-Christians kamp mot SØ-monsteret. Takk for at du leste!