Fredag pakket vi Kent-Åkes freshe Lexus RX til randen, og plottet inn Trysil på GPS’en. Her har den trivelige svensken nemlig et passelig stort herskapshus, og siden tjenestepiken ikke hadde hatt ferie i løpet av de siste tre årene, viste vi storsinn og ga henne togbilletter til Göteborg denne aktuelle helgen.
Med avreise i 11-draget, var det fire lykkelige bein som fikk strekke på seg i sentrum av det vakre tettstedet i Østerdalen. Siden vi hadde røket på selverklært diett begge to, gikk vi forsiktig til verks med innkjøpene: To langtidsmørna løvstek, lekkert dandert med håndvispet bernaise (fransk smørsaus) til, pommes noisettes og trøfler plukket av hengebuksvin på grensa mellom Moldova og Romania.
Rapende av vellyst la vi kveldens slagplan. Det ble et stunt ut til den nærliggende Elta, men hovedprioriteten ville være morrafisket dagen etter.
Ute på post fant svensken seg en signatur-spot der han kunne kaste med flua mens han lente ryggen mot autovernet langs veien. Jan Boklöv fant opp V-stilen i hoppsvevet, mens unge Ripskog må sies å være en trendsetter når det kommer til å kombinere fiske og avslapping.
Selv løp jeg rundt som en ilder og forsøkte å angripe den lille elva i knestående, med 10 centimeter til baksleng og flere håpløse forsøk på å vippe snøret ut for så å la strømmen overta og lede det videre inn i gapende ørretmunner.
Det var klart vann og stort sett sandbunn i den store lille bekken. Sporadisk vaking, men oversiktlig for oss og derfor trolig nok også ganske oversiktlig for fisken. Iført full kamuflasje hugget jeg meg vei igjennom regnskogen for å finne ut i hvilken retning denne lille elvas kriker og kroker tok.
Jeg kom fram til et parti med et par mindre brekk, og klarte utrolig nok å kaste “Dyret” 6-7 meter ut på vannet fra trengt posisjon. Inneklemte vak til tross, dette fisket førte ikke helt fram. Kvart over til braset jeg ut av krattet mitt og fant Ripskog dypt mediterende inne i Lexusen. Vi ble enige om å call it day.
Det var først kvelden etter at vi møtte et par lokale fiskebomser som kunne fortelle oss om giftig spinnerfall i den samme elva et kvarter etter at vi satte kursen hjemover. Og det er ikke tull engang!
Men vi skulle slå tilbake, kraftig tilbake.
Etter tidenes mor av en høytrykksrygg over Østlandet den siste snaue måneden, var vi spente på om vi i det hele tatt ville oppleve klekkinger i løpet av nok en varm helg i Hedmark.
Da vi for så vidt ikke hadde råd til å feile med taktikken én gang til, stilte Kent-Åke alarmklokken innkjøpt på Gekås Ullared i Halland på brutale 06:00. Vi skulle sette kursen mot Trysilelva Skrukkedalsrenna og denne gangen skulle vi ikke gå glipp av noe som helst.
En kaffekopp på trammen mens en ny spiss ble knytt på, var alt vi unnet oss før avreise. Vel framme ved elva ble frokost fortært – med nok en kaffehank mellom fingerne, mens man slavisk speidet ut over elva etter vak. Og ja, det vaket her og der – om vi ikke følte det var store monstre som ville åpenbare seg under elveskorpa.
En drøy time etter ankomst, begynte de første tegnene på var som var i emning å materialisere seg i lufta: Vårfluene.
Det starter kanskje forsiktig, men så kommer hele pakka – omtrent slik et toalettbesøk etter en helaften hos Gregorio’s Gyros & Tequila Bar på Mykonos kan fortone seg.
– Jarle, luktar du ille, eller? smalt det fra svensken idet jeg vadet rundt i elva med en armé av Europa 12-liknende vårfluer etter meg.
Fisken virket ikke overvettes begeistret, men da jeg satte på en klekker som fisket begge veier bestemte Harry Harr for å presentere seg selv relativt kjapt. Dårlige tilslag til tross, i løpet av dagen landet vi rundt 10 fisk, kun en av dem var dog av det prikkete slaget.
Denne lørdagen dreide seg selvsagt om fisket, men etter hvert var det insektlivet i elva som tok helt overhånd. Uten at jeg er født entomolog, registerte jeg i hvert fall tre forskjellige døgnfluer som begynte å sprutklekke samtidig.
Det var the usual suspect Baetis Rhodani, kremgule og/eller mer oransje varianter av Heptagenia Dalecarlica. Og minst én til (men det kan like gjerne ha vært 2-3 til) jeg ikke klarte å artsbestemme.
Det var et kaos uten like, med vaking – napp, landing av fisk, forferdelse, desperasjon, glede og fascinasjon. Jeg har tross alt bare sett dette på PC-skjermen tidligere, og nå sto jeg selv midt ute i elva – midt oppe i kaoset!
Ripskog fisket med en mørk dun, og fikk hilse på turens eneste ørret. Selv fortsatte min klekker å plukke harr, men jeg forsøkte også eks antall andre varianter, og forsøkte selv å meisle ut en plan blant alle insektene som omkranset meg.
Da varmen steg og ettermiddag skred fram, roet også fisket seg naturlig nok ned. Vi reiste hjem til basecamp, for å innta slottspoteter, skav av rein og Ripans Jägermeister brygget på urter fra herskapshusets egen parsell.
Basert på dagens voldsomme klekkinger hadde vi alt bestemt oss for retur til elva på kveldstid. Da fikk vi oppleve nye kaskader av vårfluer, mer sporadiske klekkinger av døgnfluer og parringslek med påfølgende spinnerfall i tussmørket.
Det var rett og slett en dag i elva for evigheten. Jeg kan ikke annet enn å si tusen takk, deilige Trysil. Dette kommer jeg aldri til å glemme. Og nå skjønner jeg enda litt mer om hvor vidstrakt og fascinerende denne jakt- og kunstformen føles i global skala for fluefiskere fra både fjern og nær.
På vei hjem mot Drammen trengte ikke jeg og Ripan å utveksle mange ordene. Etter nok en tidligøkt med alarm-uret på 07:15, valgte vi å sone ut hjemover med deilige toner fra Vassendgutane på øret.
Vi sees igjen, Trysil. Mark my words!
PS: Bilder av fisk? Beklager: Nå er det bare hardcore C&R som gjelder. Dersom det ikke dreier seg om en ørret med to hoder og smiley-face tatovert i panna, har vi bestemt oss for å sette fisken så skånsomt og raskt tilbake i vannet.