Fantastiske Hardangervidda

Tekst og foto Finn Grønli

10.juni d.å. traff jeg Jan Erik Berg da jeg var på vei inn til de «Pene Tjerna» i Finnemarka. To dager seinere kom Sporstfisker’n i posten. Der hadde han en flott artikkel fra området jeg hadde vært i. Det ga meg inspirasjon til å skrive en artikkel til Sportsfisker’n. Se nedenstående

Interessen for fisketurer til Hardangervidda startet da jeg gikk i verktøymakerlære ved Dr. Jernstøberi. Der ble jeg kjent med Villy Ask. En utrolig person jeg alltid opplevde i godt humør, en det var lett å bli glad i. Husker han inviterte meg med på sjøfisketurer til Ferder Fyr. Atomsilda en av hans favoritter i sjøen, lærte jeg å støpe av Villy. I tobakkesker lagde han formene av gips.

En populær sluk Villy kalte «støperisluken» han fikk mye fisk på i forskjellige vann på Hardangervidda, har jeg en historie om. Villy hadde på vanlig måte med baufil, hammer og fil lagd opp støperisluker til fisketurer på vidda. En dag han viste frem noen sluker spurte han forsiktig? Finn kan ikke du lage en stanse til denne sluken? det tar så lang tid å lage dem for hånd. Og slik ble det. Og i eksenterpressa på beslagerverkstedet ble det storproduksjon. Etter hvert ble det 3 stanser til etter mod. Villy kom med.  Slukene jf. bilde, lagde vi av Cu plater i 1,5, 2 og 3 m/m tykkelse.                                                                                                                 

‘Da Villy etter sommerferien i 1959 fortalte om all fisken de hadde fått i Gjuvsjåen og andre vann i området husker jeg han sa: Hardangervidda dit må du dra å fiske Finn. Året etter, dro vi 3 kamerater på den første fisketuren til Hardangervidda helt inn til Bjørnevann. Selv om turen tilbake, med regnvær hele veien ble strevsom, (vi startet kl 9.00 om morgenen og kom frem til Mogen kl 04.30 om natta) var interessen for vidda tent, og opp gjennom årene har det blitt mange fisketurer til Hardangervidda, aleine eller sammen med en fiskekammerat.

Andre gangen jeg var i Geitvassdalen var jeg aleine. Da hilste jeg på Johan Brun for første gang. Jeg visste hvem han var, fotografen fra Dagbladet som ble rikskjendis over natta da lysglimtet fra blitzen blendet Hjallis så han falt på 10000 m under EM på skøyter i 1951. Da han kom forbi satt jeg ved teltet og spiste. Han stoppet og hilste, sliten som han sikkert var etter en lang dags jobb i fjellet. Sommerferiene tilbragte han og kona med å gjete sau i Geitvassdalen. Det var deres form for ferie.

Er du aleine så langt fra folk? Ja jeg var nå det. For meg ble det et minnerikt møte. Under samtalen pekte han plutselig opp på Melrakknuten og sa: Går du opp dit ser du Hårteigen i det fjerne, det er langt bare å se dit. Det var godt sakt, ordene husker jeg fortsatt. Siden har jeg truffet han flere ganger, også i Geitvassdalen.

Alltid hadde han mye å fortelle. Med sin kunnskap om vidda var det en opplevelse høre han fortelle om menneskene som brukte den. Han fortalte om Fridtjof Nansens turer på vidda, Liv Torkilsdotter Vollane, kvinnen som bodde sammen med sine barn i ei steinhytte ved Vollevann, i tillegg tipset han hvor det var lurt å prøve fiskelykken.

Ved en tidligere fisketur opp langs Kvenna hadde jeg sett restene etter ei steinhytte ved Vollevann. Det er naturlig å ta en hvil der på veien videre opp langs Kvenna. Den gang var jeg ikke opptatt av hvem som hadde bodd der, ei heller at dette var ruinene etter husværet til Liv Torkilsdotter for mer enn 150 år siden. Historien Brun fortalte om henne, sammen med mine seinere fisketurer i Laagefjellområdet, hvor jeg har ferdes og sett flere av de enkle overnattingsstedene (lægerne) som gjeterne hennes brukte, har fasinert meg. Ja så mye at jeg i ettertid har brukt mye tid på å finne ut mer om denne kvinnen. Det jeg fant imponerte meg. «Førr ei Dame».

Kvinnen som kjempet for sine rettigheter mot staten og en verden av menn, fra steinhytta langt inne på vidda, to dagsmarsjer fra bygda. Og som etter 11 års kamp vant en knusende seier i rettsaken mot staten. Staten måtte utstede nytt festedokument hvor de bekreftet at hun kunne bu der til sin døande dag. Seieren medførte at hun ble tilkjent eiendomsretten til hele Vollaneeiendommen, og etter 38 år satt hun trykt på Vollane. Men det, er en annen interessant historie.

Tredje gang jeg kom forbi og tok en kort rast ved ruinene av steinhytta ved Vollevann var jeg aleine, da fiskekameraten var blitt syk dagen før vi skulle dra på fisketur til vidda, siste uka i august. Melding om flott varmt sønnavær påfølgende dager, medførte at jeg bestemte meg for å dra aleine. Gikk fra Mogen og inn til fossen før Briskevann. Det er en dryg tur, brukte ca 8 timer inn. Rakk så vidt å få satt opp teltet før det ble skikkelig mørkt. For meg ble det en herlig fisketur: Fiskeflua Olsen sørget for tung sekk også tilbake. Laagefjell, ja inn dit ønsket jeg å komme flere ganger. I 1999 dukket muligheten opp. Kona til Knut Torgersrud en arbeidskollega på OSO var medeier i Vollaneeiendommen i Laagefjell og gjennom Knut fikk jeg leid fiskeuke der inne. Fram til 2010 var jeg der hvert år.

Nå skal jeg ta dere med på en av fisketurene i Laagefjell, denne gang til Gunleiksbuvatn, året er 2006. Svein Hansen (mangeårig medlem i DS) jeg har fisket sammen med i over 35 år, og som har lært meg det meste av det jeg kan om fluefiske var med. Vi hadde tidligere hatt fiskeuke i Briskevann og da hadde vi gått opp på en topp, og bl.a. sett utløpsosen fra Gunleiksbuvatn. Den hadde sett utrolig flott ut.

Nå var vi her midt i juli, varmt sommervær, klekking og fisken vaket. Det kunne ikke bli bedre. På nedsiden av Gunleiksbu renner Kvenna og Bjønna inn i Gunleiksbuvatn. For et sted. Vi fisket på den sterke 1997 årsklassen, det ble et drømmefiske. En kveld husker jeg Svein fikk en ørret som veide 1,5 kg.  Da han skulle ta ut flua (en 14 krok vårflueimitasjon) stakk halen av en annen fisk ut av munnen på fisken. Selv med fisken i munnen hadde den steget og tatt flua hans. Det kan tilføyes: Vårflueimitasjonen var flott den, Svein hadde som vanlig vært nøye når han bandt den, men….. allikevel?

Som følge av det utrolige fiske vi opplevde fisket vi kun annen hver dag i utløpsosen. Det ga mulighet for turer til andre områder i Laagefjell. En dag gikk vi inn til Storekvelven ca 1 ½ times gange opp langs Bjønna fra Gunleiksbu. I sin tid også eid av Liv Torkilsdotter. Og her er det historie.

I 1832 bosatte Olav Ramberg seg der med sin familie. Etter giftermålet i 1823 med Torbjørg Halvorsdotter i Vinje drar de tilbake til hjembygda til Olav. Men han forandrer seg ikke, fortsetter å drikke forsømmer kone og barn også leieavtalen på gården Det måtte gå som det gikk, han ble jagd fra gården. Olav tar med seg kona og deres 2 sønner og dro til fjells. Langt inne i fjellet treffer de på Liv Torkilsdotter. Hun ser at familien trenger hjelp og tilbyr Olav å leie Storekvelven. Han takker ja og de bodde der inne i 12 år.

Fra Østsiden av Hardangervidda og Telemark fortalte folk skremmende historier om mannen som holdt til i Storekvelven og at han ikke gikk av veien for å drepe folk. Stadig gikk det rykter om morderen i Laagefjell og et uhyggelig preg la seg over Storekvelven. Merkelige ting skjedde der inne og sikkert er det at i tjernet på nedsiden av steinhytta ligger det mannebein, ble omtalt. Og i nyere tid er det mange som hevder å ha opplevd uhyggelige ting i Storekvelven

Historiene hadde vi lest. Derfor var det med en litt rar følelse vi tok oss inn i den restaurerte steinhytta. Da vi satt på krakken foran steinhytta, i flott sommervær og så nedover skråningen der de hadde dyrket neper, videre ut over vannet dalen og fjellene rundt, husker jeg vi snakket om: Hvordan kunne menneskene klare seg her inne, i kalde vintermåneder ofte med flere meter snø?

Tjernet på nedsiden av steinhytta huset stor fisk, vi fikk flere fisker over 1 kg. Blodrøde i kjøttet og kondisjonen på fisken tydet på at næringstilgangen i vannet fortsatt var svært god.

En annen dag gikk vi enda lengre inn i fjellet til restene etter Briskestølen som Liv Torkilsdotter også drifta. På det meste var det 7 steinbuer der, og her har det vært mange harde stridigheter. Det var spesielt å komme dit, og se restene etter steinhyttene.
Vi fiska i  Briskestølsvanna og i det minste var fisken utrolig feit. Da Svein skulle steike fisken om kvelden behøvde han ikke ha smør i panna. Dette hadde ikke vi opplevd før.

I 1989 ble en helhetlig forvaltningsplan med registrering uttak av fisk, satt i system i Laagefjell. Fiskeribiolog Tore Qvenild begynte i 1999 og jobbe på oppdrag for eierne i Laagefjell, hvor formålet er: Beskatte de enkelte vann på en optimal måte ut fra det enkelte vanns årlige produksjon.

Når vi leide fiskeuke i Laagefjell medfulgte skjema med krav om tallfesting antall og vekt på all fisk. De åra Svein og jeg fisket i området fisket vi kun med fluestang og det ble eventyrlige fangster. I boka Fiskeguide for Hardangervidda, Tore Qvenild ga ut i 2009 skriver han om fiskeuka vår, i 2006.                                                                                                                               Sitat «Kan så eventyret tallfestes: Av stangfangsten fra Gunleiksbuvatn 2006: 7,5 fisk pr time skjønner vi at fiskelaget i Gunleiksbuvatn hadde mye moro. Sitat slutt.
I 2005 ble eiendommen Vollane lagt ut for salg. Med bakgrunn i fiskeressursene og villreinen som trekker gjennom området ble eiendommen omtalt som «indrefileen» på vidda.
Den gang ble fremsatt krav at staten burde sikre seg eiendommen slik at almenheten skulle ha tilgang til herlighetene. Det medførte at daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy la inn et bud på 25 millioner.

Folke Hermansen den gang eieren av Stavanger Dampskipsselskap gikk seirende ut av budrunden og kjøpteeiendommen.
En historie rundt kjøpet: Etter at Folke Hermansen hadde overtatt eiendommen inviterte han ansvarshavende for hvert fiske/jaktlag til et bekjentskapstreff på Grand hotell i Oslo. Av den grunn var jeg der.  Under middagen reiste Hermansen seg opp og sa:
Sitat: Mitt navn er Folke Hermansen, det ble altså meg som ble den nye eier av Vollaneeiendommen. Det hadde seg sånn at jeg hadde lagt inn et bud på 75 millioner. Etter innlevering av budet reiste jeg til Japan for å fremforhandle en skipskontrakt. Mens jeg var der ringte advokaten min og sa: Folke det har kommet inn et høyere bud på eiendommen, dersom du fortsatt er interessert veit du hva du må gjøre. Jeg høynet budet til 111 millioner, men ønsket ikke flere tlf da det lett kunne bli for dyrt. Etter det hørte jeg ikke mer. Da jeg kom hjem til Stavanger hentet kona meg på flyplassen og idet jeg går inn i bilen spør hun: Folke har du kjøpt en eiendom på Hardangervidda til 111 millioner? Ja, måtte jeg innrømme, noen hobbyer må en kunne unne seg. Sitat slutt.

Til slutt: Det hører med til historien at Hermansen samtidig opplyste, alle som tok seg inn i området til fots vil få kjøpt fiskekort til en rimelig penge