Av Jarle Fredagsvik
93 år gamle Roar Hansen hadde selv en anelse om hva han var vitne til. Helt sikker kunne han ikke være.
Dog hadde det blitt insistert på at han måtte komme, han hadde blitt kjørt opp til Dammyrdammen og hjulpet inn den siste biten.
Da Torkild Skoglund tok ordet på vegne av Statsskog for den offisielle avdukingen, var navnet på kreasjonen medlemmene av Fiskestell hadde laget, holdt hemmelig.
Det var imidlertid liten tvil om hva den skulle hete. Denne strålende augustdagen var navnet en realitet: Roarhuken.
Etterpå røpet hedersgjesten at “ryktene faktisk hadde svirret via Facebook”, der han er fast inventar.
– Ja, Roar, hvordan har det vært her i dag?
– Det har vært koselig. Det har vært mange kjente og mange ukjente. Stort sett er jo alle “med skjorta” her godt kjent, sier Roar Hansen og tenker på gjengen i Fiskestell.
En gjeng han synes godt om:
– Jeg synes de er fabelaktige de gutta som driver og jobber for Statsskog. Jeg er sikker på at om du hadde bedt dem om å gå ut i vannet, så hadde de gått ut i vannet. Ja, men det er sant. De står på. Det er en bra gjeng, og de har vært med på alle gapahukene, sier han og ramser opp Lelangen, Garsjø og Nordsneisa.
Hadde Fiskestell vært representativt for dugnadsånden i Norge, så hadde jeg ikke vært bekymra i det hele tatt, sa Torkild Skoglund fra Statsskog.
Nå kan altså Dammyrdammen legges til på den lista.
Storslått feiring
For å markere det, var det rigget til fest i marka. Det var åpen familiedag for dem som var villige til å ta seg den drøye kilometeren opp til vannet.
Her kunne man prøveskyte med luftgevær på blink, friste fisken med sluk eller mark, spise pølser, abbor eller nyte en brus i varmen – på Statsskogs regning.
Det var rett og slett en feiring av frivilligheten, og innsatsen som blir lagt ned for å gjøre marka mer tilgjengelig for folk flest.
– Hvor viktig er det for folk som ønsker å ta marka i bruk, at det også ligger en gapahuk der ute de kan benytte seg av?
– Jeg tror, spesielt basert på innleggene jeg ser på “Finnemarkas venner”, at disse anleggene er veldig mye i bruk. Det er stadig reportasjer og innlegg fra Gjevlekollbua og fra gapahuken ved Nordsneisa. Basert på det, er det ikke tvil om at folk setter pris på ha de basene. Én ting er at det er fint å stoppe og slappe av litt, men det er jo fint å reise dit, og kanskje tar man med seg ei hengekøye og henger opp den. Da kan man slappe av og sove til neste dag. Kanskje fisker man litt, for det ligger jo fint til ved fiskevann. Så jeg har inntrykk av det folk synes dette er viktig, sier Torkild Skoglund i Statsskog.
– Det snakkes en del om dugnadsånden i samfunnet, og om den er på vei ut eller ikke. Hva er ditt inntrykk, etter å ha blitt kjent med miljøet i Fiskestell og du vet litt om hva de er i stand til å gjøre her ute?
– Hadde Fiskestell vært representativt for dugnadsånden i Norge, så hadde jeg ikke vært bekymra i det hele tatt. Den er helt eksepsjonell. Det er jo aldri nei å få. Samtidig må vi innse at gjennomsnittsalderen på gutta i Fiskestell, ikke går ned. Så jeg er spent på hvordan det blir om ti år, for eksempel. For Statsskog kan ikke drive all fiskeforvaltning og friluftsliv inni marka alene. Vi må ha noen å samarbeide med. Så jeg har en liten bekymring der. Det er en fantastisk gjeng, men jeg er spent på rekrutteringen, sier han.
Ørret på kroken
Basert på arrangementet den 17. august, så det lovende ut.
For det var mange barn og unge som tok turen til Dammyrplassen denne dagen. Noe klarte også å lure ørreten med mark på kroken, selv om fisket nok ikke var det enkleste med sol fra så godt som skyfri himmel.
Det var mulig å hygge seg med både quiz og rebusløp. Midt på området sto et annet innslag som fascinerte mange. Godt dekket til at granbar for å skjerme for sollyset, kunne man nemlig studere noen av de artene som lever i Finnemarkas mange vann på nært hold.
Her svømte det nemlig både små ørret og abbor som var hentet opp av skogsvannene for anledningen. Det var også muligheten til å kikke nærmere på krepsen.
Alt i alt var det et flott arrangement ute i frisk luft. Og en av dem som koste seg aller mest, var nok 93 år gamle Roar. Selv har han vært en aktiv bruker av marka “sidens krigens dager”.
– Jeg var i Finnemarka for første gang i juli, 1944. Da fiska jeg i Glitreelva. Jeg har fiska masse der.
– Ble det noe fisk, da?
– Det ble som regel fisk, men det ble også noen bomturer.
Etter kalking og fruktbar kultivering av vannene i området over flere tiår, er Finnemarka i dag et eldorado, sammenliknet med det unge Hansen vokste opp med.
– Hva liker du best å fiske med da?
– Jeg hater meitemark. Så det har vært dupp og flue, og spinner. Jeg har fiska masse med sluk, sier han.
Deretter var det tid for å pakke sammen og ta turen ned igjen til bommen ved Rustanveien i Sylling. Men først måtte vi spørre Statsskog om en siste ting.
– Dere er grunneiere her, men dere må jo heller ikke engasjere dere i å legge forholdene til rette for brukerne av marka, så hvorfor ønsker dere det?
– Nei, vi må ikke det, men vi ønsker jo å spille på lag med lokale krefter. Det er ingenting som er bedre enn det. Det er en vinn-vinn-situasjon for både grunneiere og Drammenssportsfiskere å ha det samarbeidet, og vi har hatt det i mange år nå. Vi begynte vel rundt 2011, så det har gitt masse gode fiskevann og gapahuker.
– Drammenssportsfiskere var med og restaurerte Nykjua, og den nye utleiehytta der. På Lelangsplassen har dere gjort masse som gagner friluftslivet. Når du ser de som er på de hyttene og hvor fantastiske opplevelser de har, så skal Drammenssportsfiskere ha mye av æren for at de opplevelsen ble skapt, sier Skoglund.
Så tenk på det neste gang du ferdes ute i marka med troppen din.